Det føles som du tok med deg hjerte mitt da du gikk. All verdens forståelse, for at dette er det eneste rette, gjør ikke sorgen noe enklere å bære akkurat nå.
Den eneste trøsten jeg kan finne er at det går over. Mange har gått denne veien før, og den er like sår for alle. Men det går alltid bra. Kanskje også bedre.
Jeg håper bare såret slutter å gape raskt. At sorgen over å ikke ha deg, blir overskygget av noe som er bedre for meg i hverdagen.
Dette er den syvende dagen, hvor jeg holder ut til jeg er innefor døren, før jeg faller sammen. Jeg blir sittende på gulvet i gangen og hikste. Rådvill, motløs og ensom… så fortvilende ensom, med sorgen.
Den eneste trøsten, er at siste gang jeg så deg…. Var det kinn mot kinn… nært og godt…. og de siste ordene står…. Jeg er veldig, veldig glad i deg. Takk for at du sa det samme til meg.
